Om å skrive (og lese, og skrive igjen)

Kjære leser,

Det er uvant for meg å skrive disse brevene. Det er noe av poenget med dem. Jeg er vant med å bruke lang tid på å skrive - på å bearbeide, raffinere og kondensere. Det jeg sender ut til deg hver uke er noe mye mer formløst, og kanskje også friere. Det gjør jeg fordi jeg vil at denne skrivingen skal være en form for laboratorium. Jeg vet ikke nøyaktig hva som kommer ut av det, men jeg har lyst til å finne det ut.

Dette prosjektet henger sammen med at jeg gjennomlever et år utenom det vanlige, der jeg leser bøker jeg ikke ellers ville lest. Språk er næring - det vi leser kommer ut igjen i form av det vi skriver.

Blant det jeg leser er bøkene til filosofen Byung-Chul Han, som trass i det koreanske navnet forholder seg til den tyskspråklige tankeretningen som ofte kalles Frankfurterskolen.

I denne tradisjonen er kritikk av markedstenkning og nyliberalisme ganske grunnleggende og Han er særlig opptatt av hva bruken av de store, masserettede sosiale mediene gjør med oss. I boken The Crisis of Narration fokuserer han på fortellinger; på hvilke muligheter vi får eller ikke får til å skape oss selv gjennom medienes ytringsrom.

For Han er det noe bekmørkt ironisk i at Instagram har valgt betegnelsen «stories» på et format som ikke egentlig er narrativt i det hele tatt, men som mest har å gjøre med personlig branding. Det visuelle og fragmentariske - og det at elementene i en «story» dukker opp og forsvinner så raskt - undergraver enhver mulighet for konsentrert oppmerksom lytting.

Nå har Frankfurterskolen også en tradisjon for å fremheve det negative. For en del år siden var det i visse kretser (ok, ganske små kretser) populært med et stilisert bilde av en av skolens grunnleggere, Theodor Adorno, som bare sier: Nein.

Jeg kan bli litt gal av denne tilnærmingen, ikke minst fordi skepsisen til den moderne verden er vanskelig å svelge for den som bruker elektrisk rullestol. Man kan være kritisk til tech-bransjen, men livet uten moderne teknologi ville, for mange av oss, heller ikke vært noe særlig.

(Det finnes også en del fortellinger om at Adorno, da han var i eksil i California og fikk litt mer sol på nesen, så lysere på livet enn han hadde gjort under den grå himmelen i Frankfurt.) 

Endelig lurer jeg på om Byung-Chul Han undervurderer den kreative impulsen: Bilder kan også brukes til å fortelle historier - man må bare tenke på en annen måte enn den rent språklige. 

Men det er et poeng der: Facebook spør oss hva vi synes, Instagram vil ha de morsomme små hverdagsøyeblikkene våre. Vi blir bedt om å pakke oss selv inn i bestemte formater, og de formatene legger føringer på hvem vi foregir å være. Er det dystopisk å tenke at vi blir formet av hvordan vi presenterer oss der, eller naivt å tenke at vi ikke blir det?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at det jeg, litt pretensiøst, kan kalle skrivepraksisen min er så viktig for meg. Det blanke arket, den åpne horisonten. For den er også et kritisk prosjekt.

Så langt i dette året har jeg fylt flere notatbøker på lenge; jeg har blitt minnet på hvor mye underlig som vil ut av hodet og ned på papiret dersom det får lov, dersom slusene mellom de to blir åpnet før jeg har fylt bevisstheten med nettavisartikler og andres oppdateringer.

Da blir det også lettere å skrive et brev som både er til meg selv og til deg, uten helt å vite hva jeg vil med det. Og verden føles litt friere.

Gode hilsener, god lesning, og til deg som driver med sånt: God skriving.

Jan

PS. Bruk notatbok.